Tid er tullete. Kant er skrullete.

Ja, hurra ja. I dag sto jeg opp før alle andre. Det var nesten ikke biler eller fugler å se. Jeg syntes jeg var litt flink så derfor måtte jeg overgå min egen flinkhet enda et hakk og spise frokost – brødskive med tyttebær på. 

Jeg var så trett at mine persepsjonsevner syntes rammet av en ukjent sykdom. Verden åpenbarte seg som en ustabil plattform. Ting jeg forsøkte å plukke opp, hoppet unna akkurat idet jeg skulle til å ta dem. Ting levde. Ting svevde. Men jeg gikk rundt med en bestemt følelse av flinkhet. Jeg flinket meg rundt hele tiden. Ingen kunne klage på noe slags fravær av flink. Jeg var ustoppelig flinke-flink. 

Jeg var oppe. Tidlig. Jeg var på tur. Jeg hadde en misjon. Noe var på gang. Jeg skulle trene på et “fysikalsk” institutt. Jeg hadde en slags kontroll. Og samtidig var jeg litt ute av kontroll. Mitt mål hadde med tid å gjøre. 0800. Det var mitt mål. Nei, vent litt. Målet var 0745. Dette var tiden. Da skulle jeg være igang. Da skulle jeg sitte på ergometeresykkelen. Med et smil – med en glede skulle jeg tråkke på pedalene. Varme opp mitt legeme. Forberede det på aktivitet. Puls, tempo, pust, pust, pust. 

Men. Dette var misjonen. Planen (med stor “P” ja). Selv om jeg følte at denne omgangen med mitt eget legeme – så tidlig på morgene – var uanstendig, var jeg Mr. FlinCk. Jeg lokaliserte min sko, mine hverdagens tøfler. Jeg tøflet dem på – etter en stund. Ja etter en stund. Hvorfor en stund? Derfor! Fordi man skal ikke bøye sitt legeme tidlig på morgenen, det er ikke lov. Kant sa at man skal kunne ville at man skal kunne gjøre det til en allmenn lov det man gjør. Jeg slo fast akkurat der og da at man skal ikke drive å bøye og strekke unødig på en kropp tidlig på morgenen. Det ble mitt prinsipp i dag. 

Dermed måtte jeg ty til drastiske virkemidler. Mine prinsipper satt som støpt i morgendisen. Mine sko, orsak, mine hverdagens tøfler skulle på – uten hjelp av nevene, uten hjelp av foroverbøyd stilling. Kant sa jeg har lov til det. Det tok litt tid, skoen var litt stram på en måte. Det er vanskelig å kle på seg en stram tøffel. Derfor måtte jeg lirke. Jeg spurte Kant, som forøvrig befant seg i mitt intellekt, om jeg kunne ville at jeg skulle lirke – det fikk jeg lov til. Jeg kunne ville at alle andre skulle lirke sin sko, men jeg kunne ikke ville at alle skulle bruke skoskje. Skoskje er for feiginger sa Kant. Hva gjør disse menneskene når de ikke har sin skoskje! Hah, tenker den satt sa Kant mens han lekte med puddelen sin (ikke grisetenke nå!). Jeg hadde vært flink nok en gang. Jeg hadde lirket på min hverdagens tøffel – min sko. Mitt faste vandringstøy. 

Men siden prinsippene først måtte vedtas og diskuteres i mitt intellekt, ikke minst prøves ut i praksis – gikk det et stykke tid meg forbi. Jeg hadde ikke vært flink lengre, men kvasi-flink flinkis. Jeg var i ferd med å få det unødvendig travelt på grunn av meeeget viktige omstendigheter. Det fikk så være. I tunellen kunne alt rettes på ifølge Kant. Ja for i tunellen kan man kjøre fort. Jeg spurte Kant om man kunne ville det. Ja altså kan man ville at man skal kunne kjøre fort i tunellen når man har det travelt. Helt klart svarte Kant. Det er en selvfølge sa han. Kjør på. Men med varsomhet. Der, akkurat der, i det øyeblikk dette ble fastslått av meg og Kant – var jeg ikke kvasi-flink lengre. Jeg var blitt flinke-flink flinkis igjen. Godt.

Jeg kjørte til tunellen forholdsvis anstendig. Tenkte at nå, inni tunellen, kan jeg bli kategorisk uanstendig innenfor Kants rammer – det var lov. Jeg trykte tøffelen mot pedalen. Flink. Flink….helt til ei gammel kjerring i en liten rød Mazda overhodet ikke hadde det travelt. Det hun hadde, var uanstendig god tid; den røya. 52 km/t i 70-sonen-god-tid.  Jeg måtte konsultere med Kant igjen. Kan man ville at det er lov å skjelle ut en gammel kjerring akkurat nå, i denne stund, helt alene i bilen – ingen lyttere. Hah, ja kjære deg sa Kant. Skjell henne ut – dette kan man helt klart ville. Jeg vil svarte jeg – og skjelte henne ut gjennom heeeele tunellen. Tenker den satt. Flink igjen!

Jeg ankom dernest dette tempel. Dette kroppens tempel. Vel, tempel og tempel. Det som her, ved dette “fysikalske institutt”, dyrkes er skrale, sarte og noe tilsidesatte legemer som i varierende grad er ute av funksjon. Men, en er tilstede ved dette kroppens verksted. En holder sine forpliktelser, en er klar, en var tidlig oppe, nå littegrann sen, men en er ankommet. Nå skal det jobbes. Flinkis flink som sagt. Bare det at flinkisen nå er noget sent ute etter revolusjonen og dømme (altså jeg-personen i denne hverdagslige historien har ikke en vanlig klokke, men en klokke som har et bilde av Che Guevarra i bakgrunnen. I tillegg er det et markant fravær av sekundviser, til fordel for en tekst som tikker med tiden. En tekst som lyder “Revolution”.) Og etter revolusjonenes takt å dømme er ikke flinkisen flink til å forholde seg til tiden….MEN DET ER DA FAEN HELLER IKKE HANS FEIL HELLER…altså Che Guevarras feil…. :S

…

En skrider inn, legger fra seg alle hemninger ved inngangen, og trer rett inn i tempelrommet. Man må forresten ta av seg skoene før en entrer dette tempel. Mon tro om det ligger noen form for snik-islamisering bak dette motiv om å fjerne folks hverdagslige tøfler? 

Jeg tror ikke det. Men jeg vet at det finnes folk som tror på snik-islamisering. De påstår at det er farlige greier. Det skjer hele tiden. Men vi ser det ikke. Noen holder oss for ap, men vi vet ikke hvem. Bare at de er noen sniker som driver på med is, lam, og ser ingenting.

De jææævlene skal faen meg få. Tvinge meg til å ta av fottøyet. Hvem lurer hvem spør jeg? Hah, kjenn min tempererte tås fuktige dis i kompakte omgivelser sier jeg bare. Øh, vel. Dette har forøvrig ingenting med saken å gjøre, noe som kanskje allikevel sier noe om sakens natur selv om det ikke sier noe. Pføy til det og det, og det og alt annet som bare er tull. Her skal det utrettes noe på morgenen. Råkk n roll. 

Jeg setter i gang. Jeg tråkker. For hvert tråkk kjenner jeg meg mer virksom. En hel haug kjemikalier springer ut av en uutømmelig kilde og gjør meg glad og sprudlende. Ifølge en artikkel som jeg ikke husker så mye ifra skal aktivitet være bra nettopp derfor. Fordi det åpner slusene til denne lykkens kilde. Virksomhetens kilde. Euforia! Men jeg registrerer at jeg er sent ute. Flink må bli flinkere fort. 

Jeg tråkker på – uten tøfler. 

Jeg tilbakelegger ingen distanse. 

Det er nå det går opp for meg at noe ikke stemmer. Du skjønner kjære leser. I dette tempelet er det slik at en kommer inn. Gjør tøffel-ritualet fast men bestemt. Så, mens lykken er på det høyeste, mens du er i ferd med å bli euforisk…da og kun da er det fysioterapeuten vanligvis dukker opp. Jeg tror det ligger noe snikete bak dette også…jeg vet ikke om det er snik-islamisering. Men det er snik-et-eller-annet. 

Hun dukker ikke opp. Hun glimter til med sitt fravær. Jeg stusser. Men, jeg er ennå flink. Jeg fortsetter ut i vill og het omgang med vekter og balansebrett. FULLSTENDIG UTEN VEILEDNING! Jeg er vill og rå. Jeg er flink flinkis. Jeg har vilje til makt ifølge Nietzsche. Jeg har makt over apparatene. 

Nesten. Nesten makt over apparatene. Apparatene har nemlig tau og trinser og noe annet ord som beskriver mekaniske dingzer. Noen ganger må en overtale disse funksjonene ved apparatet til å være kompis, være litt kar. Man ønsker å snakke dem til å fortelle hvordan man får stilt inn apparatet til “nedtrekk”. Jeg sliter altså med å stille inn apparatet. Etter tre andre øvelser som innebar noget for meget av feminine bevegelser for min smukke kropp – og en hel del skuling mot apparatet fra min side – er nøtten knekket og jeg befinner meg i utgangsposisjon for nedtrekk. Flink. 

Jeg er helt alene i lokalet. Bortsett fra et par andre terapeuter som hilser hølig til meg når de passerer. Nikk, nikk, hei hei. Står på ja. Gjør det ja. Flinke folk både her og både der. 

Men hvor er min veileder i dette tempel? 

Det er nå det slår meg at jeg har bommet på oppmøtetidspunktet med ca 4 timer og 15 minutt. 

 

Det er nå det slår meg at jeg har skrevet inn jævlig mye tull i den her posten. Så mye tull at det garantert er et meget begrenset utvalg av individer som gidder å lese dette. 

Sjå kor da bryr meg!

Råkk n roll!