Nintendo Wii
Jeg tenker at spillkonsoller av typen Nintendo Wii er sterkt revolusjonerende for aktivitetsnivået til underholdningsentusiaster. Ja, det unike med Nintendo Wii er liksom at en må røre på seg for å spille, bevege lemmer og koordinere bevegelser. Slik var det jo ikke før, nei da satt man fint i sofaen og rørte på tomlene sine – det eneste en kunne pådra seg av skader var strekk i tommelen. (Og kanskje pådra seg et rødt kort for ufin ordbruk).
Det er nærmest som om Nintendo Wii inviterer til aktivitet. Til aktiviteter en kanskje ikke gjør så ofte lenger. Hvorfor leke at du spiller tennis foran tven når du kan gjøre det på ordentlig liksom? Hvor spille et spill hvor en leker at en er på fisketur når en kan dra på fisketur på ordentlig? Ja, det kan nærmest gi et puff til aktiviteter en ikke har gjort (eller sett?) på lenge skulle man tro!
Samtidig mistenker jeg kvinner for å synes at spillkonsoller er type barnslige greier. “Guttegreier” liksom. MEN, dette har noen fremmedspråklige tenkt å gjøre noe med, de har tenkt å få kvinnene vekk fra Singstar-maniet. Singstar-maniet som får et hvert mannfolk til å fly til fjells på samme måte som når mor sier “nå er det nok på tide med en fullstendig rengjøring av vår bolig”.
Dette nye konseptet skiller mellom kjønn på en ny og innovativ måte. Det hyller begge kjønn, tar hensyn til alle kjønnsbestemte genetiske faktorer som er kjent (mulig det er et par illsinte rødstrømper som ville være littegrann uenige her, men de er ikke tiltenkt i dette tilfellet uansett), det sørger for å utvikle urkraften hos begge kjønn, det er en form for trening med utviklingspotensiale, og til sist: jeg vedder på at ingen går lei av dette konseptet. Eller?
