Drittlei eksamenslesing? Fantaserer du om bedre tider? Need some drive? Da kan jeg kanskje friste med opplysningen om at Fu Manchu spiller på buktafestivalen i Tromsø? Råkk n roll. Peace, out!
Fu Manchu – Written in stone.
Hermano, Kyuss spin-off, råkk n roll. Bra tekst, gøyal video, passe bra lyd. It’s kickin’. Check it out:
Hermano – My boy.
Ja, hurra ja. I dag sto jeg opp før alle andre. Det var nesten ikke biler eller fugler å se. Jeg syntes jeg var litt flink så derfor måtte jeg overgå min egen flinkhet enda et hakk og spise frokost – brødskive med tyttebær på.
Jeg var så trett at mine persepsjonsevner syntes rammet av en ukjent sykdom. Verden åpenbarte seg som en ustabil plattform. Ting jeg forsøkte å plukke opp, hoppet unna akkurat idet jeg skulle til å ta dem. Ting levde. Ting svevde. Men jeg gikk rundt med en bestemt følelse av flinkhet. Jeg flinket meg rundt hele tiden. Ingen kunne klage på noe slags fravær av flink. Jeg var ustoppelig flinke-flink.
Jeg var oppe. Tidlig. Jeg var på tur. Jeg hadde en misjon. Noe var på gang. Jeg skulle trene på et “fysikalsk” institutt. Jeg hadde en slags kontroll. Og samtidig var jeg litt ute av kontroll. Mitt mål hadde med tid å gjøre. 0800. Det var mitt mål. Nei, vent litt. Målet var 0745. Dette var tiden. Da skulle jeg være igang. Da skulle jeg sitte på ergometeresykkelen. Med et smil – med en glede skulle jeg tråkke på pedalene. Varme opp mitt legeme. Forberede det på aktivitet. Puls, tempo, pust, pust, pust.
Men. Dette var misjonen. Planen (med stor “P” ja). Selv om jeg følte at denne omgangen med mitt eget legeme – så tidlig på morgene – var uanstendig, var jeg Mr. FlinCk. Jeg lokaliserte min sko, mine hverdagens tøfler. Jeg tøflet dem på – etter en stund. Ja etter en stund. Hvorfor en stund? Derfor! Fordi man skal ikke bøye sitt legeme tidlig på morgenen, det er ikke lov. Kant sa at man skal kunne ville at man skal kunne gjøre det til en allmenn lov det man gjør. Jeg slo fast akkurat der og da at man skal ikke drive å bøye og strekke unødig på en kropp tidlig på morgenen. Det ble mitt prinsipp i dag.
Dermed måtte jeg ty til drastiske virkemidler. Mine prinsipper satt som støpt i morgendisen. Mine sko, orsak, mine hverdagens tøfler skulle på – uten hjelp av nevene, uten hjelp av foroverbøyd stilling. Kant sa jeg har lov til det. Det tok litt tid, skoen var litt stram på en måte. Det er vanskelig å kle på seg en stram tøffel. Derfor måtte jeg lirke. Jeg spurte Kant, som forøvrig befant seg i mitt intellekt, om jeg kunne ville at jeg skulle lirke – det fikk jeg lov til. Jeg kunne ville at alle andre skulle lirke sin sko, men jeg kunne ikke ville at alle skulle bruke skoskje. Skoskje er for feiginger sa Kant. Hva gjør disse menneskene når de ikke har sin skoskje! Hah, tenker den satt sa Kant mens han lekte med puddelen sin (ikke grisetenke nå!). Jeg hadde vært flink nok en gang. Jeg hadde lirket på min hverdagens tøffel – min sko. Mitt faste vandringstøy.
Men siden prinsippene først måtte vedtas og diskuteres i mitt intellekt, ikke minst prøves ut i praksis – gikk det et stykke tid meg forbi. Jeg hadde ikke vært flink lengre, men kvasi-flink flinkis. Jeg var i ferd med å få det unødvendig travelt på grunn av meeeget viktige omstendigheter. Det fikk så være. I tunellen kunne alt rettes på ifølge Kant. Ja for i tunellen kan man kjøre fort. Jeg spurte Kant om man kunne ville det. Ja altså kan man ville at man skal kunne kjøre fort i tunellen når man har det travelt. Helt klart svarte Kant. Det er en selvfølge sa han. Kjør på. Men med varsomhet. Der, akkurat der, i det øyeblikk dette ble fastslått av meg og Kant – var jeg ikke kvasi-flink lengre. Jeg var blitt flinke-flink flinkis igjen. Godt.
Jeg kjørte til tunellen forholdsvis anstendig. Tenkte at nå, inni tunellen, kan jeg bli kategorisk uanstendig innenfor Kants rammer – det var lov. Jeg trykte tøffelen mot pedalen. Flink. Flink….helt til ei gammel kjerring i en liten rød Mazda overhodet ikke hadde det travelt. Det hun hadde, var uanstendig god tid; den røya. 52 km/t i 70-sonen-god-tid. Jeg måtte konsultere med Kant igjen. Kan man ville at det er lov å skjelle ut en gammel kjerring akkurat nå, i denne stund, helt alene i bilen – ingen lyttere. Hah, ja kjære deg sa Kant. Skjell henne ut – dette kan man helt klart ville. Jeg vil svarte jeg – og skjelte henne ut gjennom heeeele tunellen. Tenker den satt. Flink igjen!
Jeg ankom dernest dette tempel. Dette kroppens tempel. Vel, tempel og tempel. Det som her, ved dette “fysikalske institutt”, dyrkes er skrale, sarte og noe tilsidesatte legemer som i varierende grad er ute av funksjon. Men, en er tilstede ved dette kroppens verksted. En holder sine forpliktelser, en er klar, en var tidlig oppe, nå littegrann sen, men en er ankommet. Nå skal det jobbes. Flinkis flink som sagt. Bare det at flinkisen nå er noget sent ute etter revolusjonen og dømme (altså jeg-personen i denne hverdagslige historien har ikke en vanlig klokke, men en klokke som har et bilde av Che Guevarra i bakgrunnen. I tillegg er det et markant fravær av sekundviser, til fordel for en tekst som tikker med tiden. En tekst som lyder “Revolution”.) Og etter revolusjonenes takt å dømme er ikke flinkisen flink til å forholde seg til tiden….MEN DET ER DA FAEN HELLER IKKE HANS FEIL HELLER…altså Che Guevarras feil…. :S
…
En skrider inn, legger fra seg alle hemninger ved inngangen, og trer rett inn i tempelrommet. Man må forresten ta av seg skoene før en entrer dette tempel. Mon tro om det ligger noen form for snik-islamisering bak dette motiv om å fjerne folks hverdagslige tøfler?
Jeg tror ikke det. Men jeg vet at det finnes folk som tror på snik-islamisering. De påstår at det er farlige greier. Det skjer hele tiden. Men vi ser det ikke. Noen holder oss for ap, men vi vet ikke hvem. Bare at de er noen sniker som driver på med is, lam, og ser ingenting.
De jææævlene skal faen meg få. Tvinge meg til å ta av fottøyet. Hvem lurer hvem spør jeg? Hah, kjenn min tempererte tås fuktige dis i kompakte omgivelser sier jeg bare. Øh, vel. Dette har forøvrig ingenting med saken å gjøre, noe som kanskje allikevel sier noe om sakens natur selv om det ikke sier noe. Pføy til det og det, og det og alt annet som bare er tull. Her skal det utrettes noe på morgenen. Råkk n roll.
Jeg setter i gang. Jeg tråkker. For hvert tråkk kjenner jeg meg mer virksom. En hel haug kjemikalier springer ut av en uutømmelig kilde og gjør meg glad og sprudlende. Ifølge en artikkel som jeg ikke husker så mye ifra skal aktivitet være bra nettopp derfor. Fordi det åpner slusene til denne lykkens kilde. Virksomhetens kilde. Euforia! Men jeg registrerer at jeg er sent ute. Flink må bli flinkere fort.
Jeg tråkker på – uten tøfler.
Jeg tilbakelegger ingen distanse.
Det er nå det går opp for meg at noe ikke stemmer. Du skjønner kjære leser. I dette tempelet er det slik at en kommer inn. Gjør tøffel-ritualet fast men bestemt. Så, mens lykken er på det høyeste, mens du er i ferd med å bli euforisk…da og kun da er det fysioterapeuten vanligvis dukker opp. Jeg tror det ligger noe snikete bak dette også…jeg vet ikke om det er snik-islamisering. Men det er snik-et-eller-annet.
Hun dukker ikke opp. Hun glimter til med sitt fravær. Jeg stusser. Men, jeg er ennå flink. Jeg fortsetter ut i vill og het omgang med vekter og balansebrett. FULLSTENDIG UTEN VEILEDNING! Jeg er vill og rå. Jeg er flink flinkis. Jeg har vilje til makt ifølge Nietzsche. Jeg har makt over apparatene.
Nesten. Nesten makt over apparatene. Apparatene har nemlig tau og trinser og noe annet ord som beskriver mekaniske dingzer. Noen ganger må en overtale disse funksjonene ved apparatet til å være kompis, være litt kar. Man ønsker å snakke dem til å fortelle hvordan man får stilt inn apparatet til “nedtrekk”. Jeg sliter altså med å stille inn apparatet. Etter tre andre øvelser som innebar noget for meget av feminine bevegelser for min smukke kropp – og en hel del skuling mot apparatet fra min side – er nøtten knekket og jeg befinner meg i utgangsposisjon for nedtrekk. Flink.
Jeg er helt alene i lokalet. Bortsett fra et par andre terapeuter som hilser hølig til meg når de passerer. Nikk, nikk, hei hei. Står på ja. Gjør det ja. Flinke folk både her og både der.
Men hvor er min veileder i dette tempel?
Det er nå det slår meg at jeg har bommet på oppmøtetidspunktet med ca 4 timer og 15 minutt.
Det er nå det slår meg at jeg har skrevet inn jævlig mye tull i den her posten. Så mye tull at det garantert er et meget begrenset utvalg av individer som gidder å lese dette.
Sjå kor da bryr meg!
Råkk n roll!
Denne stakkars reporteren får seg sitt livs støkk idet en ondskapsfull spitfirepilot bestemmer seg for å fly…..rimelig close 
Reporteren introduserer flyet i god engasjert stil. Mens han forteller om flyet hører vi det nærme seg i bakgrunnen. Fortelleren avslutter idet vi hører lyden av flyet bli sterkere og sterkere:
Memorable quote: …”just as powerful today”…
Man kan, språklig sett, på mange måter beskrive hvordan man behandler skriveren sin. Man kan for eksempel si: “Jeg legger ark i skriveren min”. Så kan man avansere. Bruke litt flere ord. Vise at en har en viss teknisk innsikt: “Jeg legger ark i papirskuffen”. Da er man på en måte mer spesifikk hvilket innebærer at taleren har en slags oversikt over skriverens bestanddeler. Dette kan selvfølgelig også avanseres ytterligere med type ark en legger i skuffen: “Jeg legger fotokvalitetsark i papirskuffen til skriveren.” En ytring som også forteller noe om hva brukeren av objektene har tenkt å gjøre.
Nå kan det være at det for enkelte blir litt mange ord. Mange ord som skaper litt forvirring. Men, det kommer da kanskje ann på hvilken innsikt lytteren har til temaet? Uansett, i dag hørte jeg min samboer ytre følgende:
Hun: “Har du noen ark på kontoret ditt?”
Meg: “Ja, vent litt, skal se.”
Hun: “Nei, vent litt - fant noen ark.”
Meg: “Ja, okei.”
Hun: “Ja, det holdt – fikk ladda skriveren.”
Meg: “Hmmmmmm…..ladda?”
En kjapp tolking fra min side: Ladde eller ladda, er ikke det noe man gjør med våpen?
Anyways, have a splendid day!
Jeg tenker at spillkonsoller av typen Nintendo Wii er sterkt revolusjonerende for aktivitetsnivået til underholdningsentusiaster. Ja, det unike med Nintendo Wii er liksom at en må røre på seg for å spille, bevege lemmer og koordinere bevegelser. Slik var det jo ikke før, nei da satt man fint i sofaen og rørte på tomlene sine – det eneste en kunne pådra seg av skader var strekk i tommelen. (Og kanskje pådra seg et rødt kort for ufin ordbruk).
Det er nærmest som om Nintendo Wii inviterer til aktivitet. Til aktiviteter en kanskje ikke gjør så ofte lenger. Hvorfor leke at du spiller tennis foran tven når du kan gjøre det på ordentlig liksom? Hvor spille et spill hvor en leker at en er på fisketur når en kan dra på fisketur på ordentlig? Ja, det kan nærmest gi et puff til aktiviteter en ikke har gjort (eller sett?) på lenge skulle man tro!
Samtidig mistenker jeg kvinner for å synes at spillkonsoller er type barnslige greier. “Guttegreier” liksom. MEN, dette har noen fremmedspråklige tenkt å gjøre noe med, de har tenkt å få kvinnene vekk fra Singstar-maniet. Singstar-maniet som får et hvert mannfolk til å fly til fjells på samme måte som når mor sier “nå er det nok på tide med en fullstendig rengjøring av vår bolig”.
Dette nye konseptet skiller mellom kjønn på en ny og innovativ måte. Det hyller begge kjønn, tar hensyn til alle kjønnsbestemte genetiske faktorer som er kjent (mulig det er et par illsinte rødstrømper som ville være littegrann uenige her, men de er ikke tiltenkt i dette tilfellet uansett), det sørger for å utvikle urkraften hos begge kjønn, det er en form for trening med utviklingspotensiale, og til sist: jeg vedder på at ingen går lei av dette konseptet. Eller?
Jeg, El Guitarras Hobmre, skal ikke på noen måte hevde at jeg er en “kjenner” av kaliber. Når det gjelder alkohol altså. Men ettersom årene går finner en mer og mer av dette gyldne vannet som faller i smak. En begynner som regel et sted på alkoholens sti, på den gyldne vandringsvei, et slags utgangspunkt. Til å begynne med virker alt spennende og ufarlig, ja man vet kanskje ikke helt hva det der “alkohol” betyr, hva som er betydningen i ordet, kraften, el dunder! Det er omtrent her stien plutselig fortoner seg som…kronglete, eller kanskje vinglete…eller simpelthen kanskje begge deler.
For meg, når jeg stod ved skiltet “Vokt Dem for alkoholhodig drikke” sammen med et par gode venner og en kasse med ICE (øl), så “Den gyldne sti” heeelt rett ut… Bein, i vater, raka vegen. Smaken var nå så som så…men, vi skulle ikke la oss stoppe! Nei, vi var da voksne nok også (nesten i hvert fall). Så kassa med øl, den gikk ned den….alkohol virket å ha noe å si på smaksløkene sånn sett…i dette eksperiment, for selv om tunga vrengte seg, så var det ikke noe problem å kaste resten av “Der Wunderbalsam” i skrotten! Grimaser ble produsert i smug…tøffe som faen som vi var (på nippet til å bli menn i en alder av cirkus 17), viste vi ikke våre sanne anskikt idet første øl gikk ned, vi led i stillhet.
Sanne ansikt…vel…det ble vel ikke noe bedre etter nye ni øl…men dææææven vi var fete. Vi trodde seff ikke at vi var fulle, nei, altså vi hadde da kontroll – noe som “det sanne ansikt” lyste stolt av hele kvelden (eller var det blitt natt nå?). Vi var ærlighetens og oppriktighetens appostler…selv idet undertegnede bestemte seg for at trappen casaen var så kort at…ja, det må jo gå ann å fly ned den..telemarknedslag og sånn (med en pakke potetgull i venstre neve og en øl nummer 11 i andre). Spiste littegrann chips og drakk i øl så var jeg i nok god vater til å begi meg ut i svevet. Mine venners “sanne ansikt” lyste av spenning; “ja kjære venn det går sikkert bra å fly nå”!…..
Dagen etterpå lurte jeg på, etter å ha konstatert at mitt mageinnhold på mystisk vis hadde forflyttet seg til soverommets loddrette vegg, om jeg noensinne kom til å overleve kroppens reaksjon på “Kong Alkohyl”.
Neste helg, tidlig kveld, tid for refleksjon; “Den gyldne vandringsvei” fortonet seg annerledes enn først antatt. Jeg følte jeg hadde gått rett de første tre skrittene. De neste to skrittene beveget grunnen seg under meg. Et skritt til, og av en eller annen grunn skjøt jeg kraftig til høyre….eller var det venstre. Vel, det er ikke så viktig, problemet er at det var på ca syvende flaske man innså hvor vanskelig det kan være å finne tilbake til “Den gyldne vandringsvei”…veien som over hodet ikke virket så gylden med det finne skiltet sitt…alt var gått fra gyldent til svart. Jeg lovte meg selv at forrige helg, med de første bekjentskaper til alkohol, ikke skulle gjentas med det første.
Fem minutter senere var jeg kastet inn i en bil uten skilt. Maskerte menn flirte rått og sa kontinuerlig; “Farsan og morsan dro på hytta…han satt igjen en dunk med heimis” (hjemmebrent). Helt ærlig, jeg kunne ikke feige ut. Mine venner sa sprit, og jeg fulgte på som om jeg var en eldre dame ved frysedisken til Rimi i tilbudssesongen – klar til dyst liksom.
Sprit…
Sprit…
Sprit…
Det var så mye jeg skulle ha visst om sprit på forhånd…så mye, så mye. Men, spenstig som en er tar en alle utfordringer på strak arm. I følge min mor er dette forøvrig oppskriften på et vellykket liv (altså det der med utfordringer, ikke spriten). Man måtte da følge på, tid for refleksjon blir det jo i ettertid! Så… Hvordan gjør man det der med blanding…og hvordan vet man hvor mye man skal “vanne ut” hvis man ikke har snøring på hvor mange prosent spriten, unskyld hjemmebrenten, er på? IKKE SÅ NØYE! Her er oppskriften:
1) Ta hjemmebrentsflasken i en hånd.
2) Ta leskedrikk av typen Sprite i den andre hånda
3) Hell fra begge flaskene SAMTIDIG i et passe stort glass
4) Dander en dash Tom Collins på toppen
5) Isbiter er for jenter
6) Ta første slurk………….
……………………
……………………
Lærdom nummer to på dette stadiet: både sprit og øl smaker bæsj!
Red Anm: Fra dette punkt og ut er kvelden slettet fra undertegnedes minne!
Lærdom; “Den gylde vandringsvei” kan, på meeeeget mystisk vis, bli fullstendig borte. En annen ting, med tanke på smaksløker, er at det er liksom som om det skjer noe med dem. Ja, altså vanskelig å forklare, men jeg mistenker de for å endres på en eller annen måte. Det er nesten som de blir mindre følsomme for smak og sånn. Jo, fordi, altså jeg kan huske at brus, som vanligvis hadde sprudlet nokså elegant i munnen tildligere, ikke ble helt det samme. Det var som om smaksløkene var blitt herdet. Som om de tålte mer. Ja, jeg kunne drikke en halv liter Cola uten så mye som å blunke, sprudlingen var ikke så intens lengre… Tidligere kunne jeg få tårer i øynene fordi det ble for sterkt for munnens sanseorgan, men etter at sprit kom inn i bildet ble det heeelt annerledes med smaksløkene. Mulig det bare er min erfaring…det vet jeg ikke noe om.
Altså, tildlig på “Den Gyldne Vandringsvei”, smakte ting pyton – samtidig som denne stien fortonet seg som et slags mysterium. Nå, et par år etter (legg merke til den elegante fremstillingen av tid her) er ting litt annerledes. Ja, en har lært mer om mye og mangt. Alkohol kan til og med settes pris på og nytes. Nytes i lange drag. Ja, iskald øl, rødvin, konjakk, whiskey, sjampanie…det er ikke bare alkohol, det er drikke med mange navn, fine flasker, og noen ganger er det fine historier bak produktet. I tillegg har man lært seg å ta notis av skiltet ved “Den Gyldne Vandringsvei” og en vet nå at man kan unngå at stien blir borte for en.
Tar man disse forholdsregler kan en faktisk ende opp med å huske enkelte hendelser, og ting smaaaker bedre. Er en i godt selskap kan det til og med bli riktig så hyggelig, og ja, suger selskapet er det jo bare å helle nedpå – da har du en perfekt unskyldning i etterkant; “Ja, sorry ass…ble litt mye i går ja…uff, uff.”
Smak…ja smaken for alkohol utvikler seg. En lærer på en måte en slags etikkette med alkohol; ikke bland mere enn to typer alkohol på en kveld, ikke si ja til en Tequila shot etter 7-8 halvlitere, ikke drikk fort, spis noe i løpet av kvelden osv.
Alle disse triksene er nyttige redskap for en bedre helg liksom.
Etter hvert blir en også mer raffinert, en skjønner at det går ann å kombinere alkohol med mat…sånn som øl og pizza (som regel her de fleste begynner), rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk. Altså de helt grunnleggende “triksene”. En finner for eksempel ut at tannpuss ikke hører sammen med rødvin…. Mentoltyggis kan ikke blandes med vin, konjakk eller whiskey…. Ja, det ville frembringe grimaser på en faktisk. Alt dette har noen lært, men ikke alle.
Også har en jo dyr alkoholholdig drikke. Denne kan fås i mange varianter og prisklasser. Og når det gjelder dyrere, kanskje gyldnere varer, er det en fordel å ha lært alle disse tingene. Ja, det hadde jo vært litt dumt å bøtte nedpå ei flaske til 600,- i samme tempo som en 16 år gammel bimbo fra Bærumstraktene drikker søt rusbrus sammen med sine veninner. Man drikker liksom ikke dyr alkohol, unskyld gyldent vann, bare for å bli full. Nei, en drikker dyr alkohol for å oppleve noe sjeldent, noe spesielt, noe fra fordums tid, noe med klasse! Og da, nettopp da, når du har tatt deg råd til denne sjeldenheten, ja da har du pinade med å ta all din erfaring i akt!
Nå i påsken var jeg heldig nok til å være i besittelse av en 18 år gammel whiskey, en perfekt balansert whiskey, en whiskey av klasse. Jeg var flink å påpeke dette for omverdenen, ja jeg til og med delte med omverdenen. Jeg deler ikke med hvem som helst. Nei, jeg deler med de jeg anser for å ha kommet et visst stykke på “Den Gyldne Vandringsvei”. Jeg betrakter disse potensielle kandidatene på noe avstand, forsøker å bedømme deres smaksløker, ser ann deres tempo… Det er ikke alltid dette klaffer helt. Da blir jeg skuffet.
Sånn som i denne påsken for eksempel. Da hadde jeg lyst til å la min far få ta del i begivenheten “drikke/smake los excelentos dyr whiskey som er 18 år gammel”. Jeg anså han for å ha et visst potensiale her, ja han har “vandret” i så mange år nå at enkelte ting vet han, ting som det der med å drikke sakte, altså nyyyyte, og ikke minst unngå ting med mentol i – altså tyggis, ja og alt annet en kan tenke på som skulle kunne forkludre dette stille øyeblikk med “Ei Gylden ei på 18 år”.
Jeg gjorde meg klar; fortalte min far om denne fantastiske whiskey; “Se den fargen”, “den er fantastisk til sjokolade”…”den er gammel”….osv. Jeg ente mine diskre hint var tydelige og klare. Min far gliste og nikket etter beste evne… Han tok en slurk….lot den rulle rundt i munnen….og sa; “jah…den var ikke så verst” – mens han så noe forvirret ut. Her hadde tydeligvis alt sviktet.
Jaja, tenkte jeg, vi får sammenligne med en av hans egne “vaaanlige” whiskeyer til en laaangt billigere penge!
Men, akkurat her er det mannen tar kaka. Jeg fakker ham i å gjøre noe helt begredelig, sinnsykt dumt. Det har seg slik at min fars barnebarn i dette øyeblikk ber om assistanse til å åpne en yoghurt…..den hadde blåbærsmak…. Hva som skjer i neste øyeblikk er nærmest en tragedie i fem akter. Min far åpner yoghurten, og putter noe av den i munnen……og så skyller han ned båbæryoghurten med 18 år gammel whiskey…………………………. *smekk*
Så dette er en advarsel til alle som har tenkt å være hyggelig med sine kjære….vokt dem for utilgivelige hendelser! Ikke alle vet å sette pris på gyldent vann som har modnet i 18 år for å glede omverdenen. Omtanken og arbeidet som har tatt 18 år (!) kan rett og slett forsvinne ned på få sekunder sammen med Tine yoghurt.
—–
Min kjære bror har nylig mimret tilbake til rånetid og Tårnveientid. Tiden vi var opptatt av enkle ting som film, rollespill og ikke minst musikk av ymse slag. Min bror har selvfølgelig vært flink og påpekt at musikken var av det maskuline slaget (jenter er som kjent ikke bygget for slik musikk), men han har da også utelatt en hel del…
Det er derfor min plikt å trekke frem andre ting som sirkulerte i min bolig på loftet, musikk som en (av og til ) blir flau over å tenke tilbake på. Spesielt de siste videoene her…
Det kan jo innledes med å trekke frem et band som bidro til at taket i min bolig ble dekket av panel med min brors assistanse. Denne jobben ble utført ved at min far kappet lengder, mens jeg og min bror spikret og naglet panelet fast, et samarbeid som ble supplert av følgende musikk:
Vår far holdt seg selvfølgelig langt unna jobben vi gjorde, dvs han holdt seg på trygg avstand…egentlig tror jeg han synes musikken var direkte skummel, så skummel at han egentlig ble nervøs hvis han kom seg for nær.
Det må nesten nevnes at dette var på slutten av 90-tallet, en tid hvor grunge var over på sett og vis, men ikke død. Filmen Singles (den må du forresten se Stian 
) var noe alle måtte se, ihvertfall i min vennegjeng. Denne filmen dramatiserer grunge-miljøet i USA fra 90-tallet. I filmen er det en god dose musikk, altså grunge-musikk, både som bakgrunnsmusikk, men noen av bandmedlemene er også med i selve filmen. Her snakker vi om band som Pearl Jam, Soundgarden, Alice in Chains med mere. Dette var musikk som ofte gikk døgnet rundt i min hule:
Godlåt!
Dette var også tiden da MTV trakk mange seere med Unplugged-konseptet sitt:
Et band som ikke må glemmes er Smashing Pumpkins. Låta 1979 gikk til hodet ble tullete på Mtv:
Bush kom også ut med to fantastiske skiver rundt denne tiden, tror til og med jeg slet ut broderens eksemplar av platene…:P
Vi var til og med innom “hip-hop” i perioder….men med gitar vel og merke (og saksofon
Et av årene spilte Seigmen på Rallarrock, forøvrig en av de beste konsertene jeg har vært på noen gang:
I en viss alder er det slik at musikk også kan være…et slags uttrykk for kroppslige reaksjoner, ja altså, visse hormoner slår liksom til av og til og vel ja…noe sånt. Mistenker i grunnen meg selv for å ha dyttet følgende låter noe ufrivillig på andre i perioder:
En gang måtte jeg til og med sverge på død og liv at jeg ikke snakket om System of a Down på en fest broderen hadde….av en eller annen grunn ble følgende låt allikevel kastet ut av Marius laudsprechers…for han noe ufrivillig ettersom han ble nedstemt av samtlige festdeltakere:
Vel, et annet band som snodig nok har forsvunnet fra jordens overflate er Skunk Anansie som også spant ufrivillig rundt i diverse CD-spillere i Tårnveien:
Diverse:
SKAMMEKROKEN:
Barneskola:
Og til ære for Marius “Piggtråd” Pettersen:
Det skal nevnes at han faktisk hørte i stykker kassetten med Rune Rudberg. (!)
Slik gikk altså noen av årene i Tårnveien….noe må vel kunne sies å være overkommelig, ja noe er en kanskje skikkelig stolt over, andre ting vurderer man om det i det hele tatt var spesielt fornuftig å legge ut for offentligheten sånn i ettertid. Men, denne lengre mimringen må allikevel kunne sies å ha vært særdeles morsom 
Er du i veldig godt i humør? Føler du at du bare må klemme på folk? Klarer du ikke la vær å smile? Eller har du kanskje mistenkt ekstremt eksentriske folk for å være en tanke unormal?
Fret not! Nå er det nemlig kommet en medisin som som balanserer disse individene ned på et “normalt” nivå!
Dette er ren mimring. Når jeg var liten var det spesielt en ting jeg var opptatt av, nemlig G.I. Joe. Bare å gå i lekebutikken og betrakte hylle på hylle med figurer, kjøretøy, fly….det var nærmest som en godtebutikk. Jeg tror jeg gikk gjennom mesteparten av de fysiologiske reaksjoner som kan gjennomgås ved disse hyllene.
Uheldigvis hadde vi ikke kabel- eller parabol på den tiden der. Dermed kunne vi ikke se tegnefilmen G.I. Joe, men av og til, når en leide sånn der VHS-filmer, kom en over noen reklamer om leketøyene…hvilket førte fysiologiske egenskaper over i en supersonisk ultra supernova reaksjon.
Til jul var det meget vanskelig å være ung herremann. En hadde så mange valg å treffe. Hvilke figurer ønsket en seg, hvor mange, hvilke kjøretøy/fly? Man ble sjelden helt enig med seg selv…men man drømte, ja man drømte. Det viktigste valget en skulle treffe (som oftest litt i samråd med min bror), var hva man skulle ønske seg av foreldrene sine. Ett år satte vi en stor stjerne i leketøyskatalogen ved et G.I. Joe-fly, et digert svart et med alle mulige funksjoner. I leketøysbutikken stod det ikke engang på øverste hylle, det måtte stå i den fine esken sin på gulvet – det fantes ikke rom for flyet i noen av hyllene…vi var trollbundet der vi stod.
Så kom julaften. Vi var syke av spenning. Det var uutholdelig…ufattelig uutholdelig. To store esker åpenbarte seg plutselig innenfor vår rekkevidde! Ripp, ripp, ripp! Hva var det i esken? FLYENE. Og det beste av alt, våre lekekamerater ble så deilig grønn av misunnelse
Reklamen om flyet :
Nettsiden til det fremdeles levende G.I. Joe:
